Om du syns VG-teksten er vanskelig å lese, kommer en variant med tydeligere typer her:

Tirsdag1.november2005 31 31

innlegg

d e b a t t @ v g . n o

 

ANSVAR FOR EGEN LURING

Av Bjørn Høvik

Vurdert i forhold til sammenlignbare land topper norske elever bare to områder: uro og trivsel – ikke usannsynlig med en indre sammenheng.

Kunnskapsmessig havner vi i midten eller dumpa. Vi har manko på unge med realfagskompetanse. 50 prosent strøk i norsk ved en lærerhøyskole på Sørlandet i våres. Om dagens opptakskrav i norsk og matte til lærerhøyskolene ble hevet fra 2 til 3, ville søkertallet synke med 20–30 prosent. Bare fire av ti fullfører lærerskolestudiet. Lengselen etter å jobbe i skolen svekkes muligens når de ser på en TV-dokumentar at barn fra Majorstua skole i Oslo får kaste møbler ut av et hotellvindu på tur til Auschwitz uten særlige reaksjoner fra lærerhold.

En annen ungdomsskoleklasse på fredstur ble nylig stoppet på den tsjekkisk-tyske grensen fordi de hadde et Kalasjnikov automatgevær pluss diverse kastestjerner, slåsshansker og kniver i bagasjen. I Oslo blir hver dag en lærer så alvorlig rammet av elevvold at det fører til sykemelding. Undervisningspersonell er overrepresentert når det gjelder behandling for psykiske slitasjesykdommer, og gjennomsnittlig avgangsalder for lærere er 57 år.

Vanskelig å frikjenne

Hvorfor har det blitt slik? Det synes vanskelig å frikjenne 15–20 års reformpedagogisk overstyring av skoleverket. Ifølge reformpedagogisk tenkning skal eleven ha ansvar for egen læring, helst både over hva og hvor mye som skal læres og når eleven måtte føle for at læring bør skje. Grunntanken bak er skjønn og humanistisk og passer dessuten som hånd i hanske for tidens postmoderne ideer om relativiserte læreplaner, kunnskapskrav og atferdsregler.

Og svært viktig i dag da gevinst i det offentlige er synonymt med sparing: Ansvar for egen læring er billig. Selvstudium og kopiering fra Internett koster mindre enn dyre lærere som stiller krav om egen tankevirksomhet hos elevene.

I dette regimet kommer lærerne i en pinefull spagat. Et ben trekkes mot stadig strammere økonomiske rammer (større klasser/grupper, mindre undervisning, mangelfull eller ingen vikartjeneste, omfattende integrering av elever med tilleggsproblemer og dårlig vedlikehold av skolebygg). Det andre benet holder skoleledere, skolebyråkrater og politikere fram som garanti for kunnskapsløft, bedre individuell oppfølging og bredere integrering – alt mens de sparker nedover om målgangen synes fjern: For da er det lærerne som ikke i tilskrekkelig grad sørger for de motiverende og læringsbefordrende opplevelsene for alle typer elever.

 

Opplevelsesarrangører

For det er helst som opplevelsesarrangører lærerne fremdeles skal få fylle en plass i skolen. Det er naturligvis ikke noe galt i å lære ved opplevelse, men kanskje noe naivt å basere seg på en strategi hvis hovedidé innebærer konkurranse med den helproffe underholdningsindustrien dagens ungdom kan nyte på øye og øre store deler av sin våkne tilstand. Likevel proppes lærernes arbeidstid med møter hvor de skal tyne fram de berøringsflater mellom fagene som forventes å skape opplevelseslæring.

Resultatet er prosjekter og dager og uker med temaer og stasjonsundervisning med komplisert og sårbar logistikk som gjør det ugreit å følge opp den enkelte elev både atferds-og læringsmessig. Det blir naturligvis også tilsvarende vanskelig å gi elevene en grunnmur i sentrale fag som norsk og matte etter disse fagenes egne progresjons- og systematikkkrav når lærerne blir tvunget til bare å pusle innom de fagflisene som til enhver tid lar seg integrere med andre fag.

Foregår da ingen læring i dagens skole? Jo, noen lærere våger fremdeles å legge stein på stein og arbeide grundig og nøkternt, men de risikerer forbigåelse i lokale lønnsoppgjør eller andre sanksjoner som skoleledere friere enn noen gang kan benytte seg av. Dessuten, noen få lærer faktisk noe også i dagens regime – dersom de er begavede, målrettede, utholdende og selvdisiplinerte nok. Hvem taper mest?  De som ikke har de nødvendige forutsetningene for selvstudium, en god del  innvandrerbarn og ganske mange gutter.

I bakleksa

Foruten grunnene som er nevnt ovenfor, ligger de fleste årsakene trolig her: Dagens planer er så løse og relativiserte at det er vanskelig å vite hva man skal konsentrere seg om for å bli bedre i sentrale, grunnleggende og fremdeles viktige fagfelt og holdninger. Dernest: En skolepolitikk som lenge har satset på at alle skal slite like lite, gjør det vanskelig å motivere noen til ekstra innsats for å ta igjen det de mangler. Og sist, men ikke minst: Utydelige atferdskrav og uklar arbeidsmoral rammer gutter mer enn jenter, antagelig fordi jenter fremdeles i seg selv er mer pliktoppfyllende og arbeidsomme. Riktignok hevder skrivebordspedagoger at gutter havner i bakleksa på grunn av kreativitetshemmende lærere. Underlig da at unge menn ligger etter også på universitetsnivå hvor kreativitetshemningen trolig er relativt lav. For ikke svært mange år siden presterte jenter og gutter nokså likt. Den gangen fikk skolen lov å være tydelig både når det gjaldt atferd, innsats og arbeidsmoral i tillegg til læring og opplevelse. Hvorfor er den relativiserte utdanningen, særlig i barneskole og ungdomsskole, så uheldig? Fordi elevene faktisk fremdeles møter standardiserte krav om basiskunnskaper både i videregående og i senere utdanning. Flertallet av dagens elever vil også trolig havne i serviceyrker. Der ønsker arbeidsgiverne neppe altfor relativisert oppmøtetid, innsats eller kundebehandling.

Mange partier må dele skylden for dagens skole. I dagens regjering sitter partier som i hvert fall historisk har holdt både kunnskapens og de like muligheters fane høyt. Det skal bli spennende å se om dette fører til en mer edruelig skoletenkning og dermed bedre læring enn den luring både av elever, lærere og samfunn som har fått breie seg de seneste tiårene.

 

Overoptimistiske løsninger 

Skriv ut

Les også

Den 28. juni har Mari Rege, professor i økonomi, en kronikk med tittelen "Verdien av en god lærer". For å øke antallet gode lærere kan hun tenke seg systemer som premierer de dyktige, og hun synes ikke fremmed for å gjøre det enklere å avskjedige de dårlige, "eller sette dem til andre oppgaver".
 

For det første vil altfor få bli lærere, og de som søker lærerutdanning, kommer fra videregående med karakterer i nedre del av skalaen. Strykprosenten i viktige fag i lærerstudiet er foruroligende høy, og ca. 30 prosent slutter innen to år.

Av de gjenværende som begynner i lærerjobb, går ca. en tredjedel ut av yrket etter få år. Flesteparten av de som har holdt ut, er "godt voksne". Men en stor prosent av disse igjen går av lenge før de er 67. 40 prosent av den viktige spesialundervisningen i grunnskolen må praktiseres av ufaglærte. Det snakkes om at vi om 6Ð7 år kan komme til å mangle 18.000 lærere.

En norsk ungdomsskolelærers inntekt er ca. 70 prosent av hva andre med samme utdanningslengde i vårt land tjener. Lærerens status er i tillegg minst like svekket i klasserommet som i samfunnet. Tidligere regler og sanksjoner som skulle bidra til elevers frammøte, arbeidsmoral og akseptabel atferd, er i stor grad fjernet. I stedet har myndighetene satt sin lit til at læreren skal klare det meste alene ved hjelp av faglig ballast og antatt fascinasjonsevne. Men bare i Oslo blir hver skoledag en lærer så hardt skadet av elevvold at vedkommende må sykemeldes. Lærere er også overrepresenterte for psykisk slitasje. Skyld for det meste må fordeles på begge fløyer i politikken samt en svak fagforening for lærerne.

Troen på litt lærerpremiering her og der som redder av den norske skolen synes like overoptimistisk som Kristin Halvorsens håp om at underbetalte, selvdrevne fascinasjonsfantomer om litt vil overta samtlige klasserom. Et virkelig løft av den norske skolen og lærernes kvalitet vil knapt skje uten omfattende bedring av lønn, status og arbeidsforhold.

- Bjørn Høvik, adjunkt

© Dagens Næringsliv