Om du syns VG-teksten er vanskelig å lese, kommer en variant med tydeligere typer her:

Tirsdag1.november2005 31 31

innlegg

d e b a t t @ v g . n o

Redaksjon: Yngve Kvistad – Tlf.: 22 00 00 00

med kodeord Sidet og din mening til 2200 Pris: Kr. 1,- pr. melding

■■ En skolepolitikk

som lenge har satset

på at alle skal slite

like lite, skaper umotiverte

elever, skriver

Bjørn Høvik. Ansvar for egen luring

Av Bjørn Høvik

Vurdert i forhold til sammenlignbare

land topper

norske elever bare to områder:

uro og trivsel – ikke

usannsynlig med en indre

sammenheng. Kunnskapsmessig

havner vi i midten

eller dumpa.

Vi har manko på unge med realfagskompetanse.

50 prosent strøk i norsk

ved en lærerhøyskole på Sørlandet i

våres. Om dagens opptakskrav i norsk

og matte til lærerhøyskolene ble hevet

fra 2 til 3, ville søkertallet synke med

20–30 prosent. Bare fire av ti fullfører

lærerskolestudiet. Lengselen etter å

jobbe i skolen svekkes muligens når de

ser på en TV-dokumentar at barn fra

Majorstua skole i Oslo får kaste møbler

ut av et hotellvindu på tur til

Auschwitz uten særlige reaksjoner fra

lærerhold.

En annen ungdomsskoleklasse på

fredstur ble nylig

stoppet på den

tsjekkisk-tyske

grensen fordi de

hadde et Kalasjnikov

automatgevær

pluss diverse kastestjerner,

slåsshansker og kniver i

bagasjen. I Oslo blir hver dag en lærer

så alvorlig rammet av elevvold at det

fører til sykemelding. Undervisningspersonell

er overrepresentert når det

gjelder behandling for psykiske slitasjesykdommer,

og gjennomsnittlig avgangsalder

for lærere er 57 år.

Vanskelig å frikjenne

Hvorfor har det blitt slik? Det synes

vanskelig å frikjenne 15–20 års reformpedagogisk

overstyring av skoleverket.

Ifølge reformpedagogisk tenkning

skal eleven ha ansvar for egen læring,

helst både over hva og hvor mye som

skal læres og når eleven måtte føle for

at læring bør skje. Grunntanken bak

er skjønn og humanistisk og passer

dessuten som hånd i hanske for tidens

postmoderne ideer om relativiserte

læreplaner, kunnskapskrav og atferdsregler.

Og svært viktig i dag da

gevinst i det offentlige er synonymt

med sparing: Ansvar for egen læring

er billig. Selvstudium og kopiering fra

Internett koster mindre enn dyre lærere

som stiller krav om egen tankevirksomhet

hos elevene.

I dette regimet kommer lærerne i en

pinefull spagat. Et ben trekkes mot

stadig strammere økonomiske rammer

(større klasser/grupper, mindre

undervisning, mangelfull eller ingen

vikartjeneste, omfattende integrering

av elever med tilleggsproblemer og

dårlig vedlikehold av skolebygg). Det

andre benet holder skoleledere, skolebyråkrater

og politikere fram som garanti

for kunnskapsløft, bedre individuell

oppfølging og bredere integrering

– alt mens de sparker nedover om

målgangen synes fjern:

For da er det lærerne som ikke i tilskrekkelig

grad sørger for de motiverende

og læringsbefordrende opplevelsene

for alle typer elever.

Opplevelsesarrangører

For det er helst som opplevelsesarrangører

lærerne fremdeles skal få fylle

en plass i skolen. Det er naturligvis

ikke noe galt i å lære ved opplevelse,

men kanskje noe naivt å basere seg på

en strategi hvis hovedidé innebærer

konkurranse med den helproffe underholdningsindustrien

dagens ungdom

kan nyte på øye og øre store deler av

sin våkne tilstand. Likevel proppes lærernes

arbeidstid med møter hvor de

skal tyne fram de berøringsflater mellom

fagene som forventes å skape opplevelseslæring.

Resultatet er prosjekter

og dager og uker med temaer og

stasjonsundervisning med komplisert

og sårbar logistikk som gjør det ugreit

å følge opp den enkelte elev både atferds-

og læringsmessig. Det blir naturligvis

også tilsvarende vanskelig å

gi elevene en grunnmur i sentrale fag

som norsk og matte etter disse fagenes

egne progresjons- og systematikkkrav

når lærerne blir tvunget til bare

å pusle innom de fagflisene som til enhver

tid lar seg integrere med andre

fag.

Foregår da ingen læring i dagens

skole? Jo, noen lærere våger fremdeles

å legge stein på stein og arbeide

grundig og nøkternt, men de risikerer

forbigåelse i lokale lønnsoppgjør eller

andre sanksjoner som skoleledere

friere enn noen gang kan benytte seg

av. Dessuten, noen få lærer faktisk noe

også i dagens regime – dersom de er

begavede, målrettede, utholdende og

selvdisiplinerte nok. Hvem taper

mest? Tre store grupper: De som ikke

har de nødvendige forutsetningene for

selvstudium, en god del innvandrerbarn

og ganske mange gutter.

I bakleksa

Foruten grunnene som er nevnt ovenfor,

ligger de fleste årsakene trolig

her: Dagens planer er så løse og relativiserte

at det er vanskelig å vite hva

man skal konsentrere seg om for å bli

bedre i sentrale, grunnleggende og

fremdeles viktige fagfelt og holdninger.

Dernest: En skolepolitikk som lenge

har satset på at alle skal slite like

lite, gjør det vanskelig å motivere

noen til ekstra innsats for å ta igjen

det de mangler. Og sist, men ikke

minst: Utydelige atferdskrav og uklar

arbeidsmoral rammer gutter mer enn

jenter, antagelig fordi jenter fremdeles

i seg selv er mer pliktoppfyllende

og arbeidsomme. Riktignok hevder

skrivebordspedagoger at gutter havner

i bakleksa på grunn av kreativitetshemmende

lærere. Underlig da at

unge menn ligger etter også på universitetsnivå

hvor kreativitetshemningen

trolig er relativt lav. For ikke

svært mange år siden presterte jenter

og gutter nokså likt. Den gangen fikk

skolen lov å være tydelig både når det

gjaldt atferd, innsats og arbeidsmoral

i tillegg til læring og opplevelse.

Hvorfor er den relativiserte utdanningen,

særlig i barneskole og ungdomsskole,

så uheldig?

Fordi elevene faktisk fremdeles møter

standardiserte krav om basiskunnskaper

både i videregående og i senere

utdanning. Flertallet av dagens elever

vil også trolig havne i serviceyrker.

Der ønsker arbeidsgiverne neppe altfor

relativisert oppmøtetid, innsats

eller kundebehandling.

Mange partier må dele skylden for

dagens skole. I dagens regjering sitter

partier som i hvert fall historisk har

holdt både kunnskapens og de like muligheters

fane høyt.

Det skal bli spennende å se om dette

fører til en mer edruelig skoletenkning

og dermed bedre læring enn den luring

både av elever, lærere og samfunn

som har fått breie seg de seneste

tiårene.

Forfatteren:

Bjørn Høvik er

forfatter og tidligere

lærer

I KLASSEROMMET:

Artikkelforfatteren

mener

en del innvandrerbarn

er

blant taperne i

dagens norske

skole.

Foto: ESPEN

SJØLINGSTAD

HOEN

... det er helst

 

Overoptimistiske løsninger 

Skriv ut

Les også

Den 28. juni har Mari Rege, professor i økonomi, en kronikk med tittelen "Verdien av en god lærer". For å øke antallet gode lærere kan hun tenke seg systemer som premierer de dyktige, og hun synes ikke fremmed for å gjøre det enklere å avskjedige de dårlige, "eller sette dem til andre oppgaver".
 

For det første vil altfor få bli lærere, og de som søker lærerutdanning, kommer fra videregående med karakterer i nedre del av skalaen. Strykprosenten i viktige fag i lærerstudiet er foruroligende høy, og ca. 30 prosent slutter innen to år.

Av de gjenværende som begynner i lærerjobb, går ca. en tredjedel ut av yrket etter få år. Flesteparten av de som har holdt ut, er "godt voksne". Men en stor prosent av disse igjen går av lenge før de er 67. 40 prosent av den viktige spesialundervisningen i grunnskolen må praktiseres av ufaglærte. Det snakkes om at vi om 6Ð7 år kan komme til å mangle 18.000 lærere.

En norsk ungdomsskolelærers inntekt er ca. 70 prosent av hva andre med samme utdanningslengde i vårt land tjener. Lærerens status er i tillegg minst like svekket i klasserommet som i samfunnet. Tidligere regler og sanksjoner som skulle bidra til elevers frammøte, arbeidsmoral og akseptabel atferd, er i stor grad fjernet. I stedet har myndighetene satt sin lit til at læreren skal klare det meste alene ved hjelp av faglig ballast og antatt fascinasjonsevne. Men bare i Oslo blir hver skoledag en lærer så hardt skadet av elevvold at vedkommende må sykemeldes. Lærere er også overrepresenterte for psykisk slitasje. Skyld for det meste må fordeles på begge fløyer i politikken samt en svak fagforening for lærerne.

Troen på litt lærerpremiering her og der som redder av den norske skolen synes like overoptimistisk som Kristin Halvorsens håp om at underbetalte, selvdrevne fascinasjonsfantomer om litt vil overta samtlige klasserom. Et virkelig løft av den norske skolen og lærernes kvalitet vil knapt skje uten omfattende bedring av lønn, status og arbeidsforhold.

- Bjørn Høvik, adjunkt

© Dagens Næringsliv