Eldres helse er blitt dårligere

 Vis aVis avissidevisside

HELSE: Samhandlingsreformens neddyssede bakside.

Samhandlingsreformens mål var bedre folkehelse og bedre helse- og omsorgstjenester på en bærekraftig måte. For eksempel skulle sykehuskøene reduseres, slik at produktive som ble rammet av sykdom, kom raskere tilbake i arbeid. Regjeringen hevder med iver at dette skjer. Mindre iver brukes til å belyse reformens negative sider, kanskje fordi de som rammes er lite bærekraftige - nemlig de eldste og svakeste av oss. De rammes til gjengjeld flerfoldig. Først på grunn av hardere konkurranse om sykehjemsplasser. Årsak: Eldre, alvorlig syke havnet tidligere på sykehus.

Etter innføring av Samhandlingsreformen (2012) flyttes disse nå til sykehjem. Dobbelt så mange eldre dør nå på sykehjem som på sykehus før reformen. For å minske sykehuskøene skrives også yngre pasienter raskere ut enn før. De som er for dårlige til å sendes hjem, skal på korttidsopphold. I Oslo får bydelene bøter om ikke slike plasser skaffes i tide. Derfor er fire sykehjem omgjort til institusjon for korttidsplasser uten at sykehjemskapasiteten er økt tilsvarende. Det samme har skjedd i andre kommuner. Resultat: Overflyttingen av svært syke eldre fra sykehus til sykehjem og en høyere terskel for sykehjemsplass har ført til at sykehjemsbeboernes helsenivå generelt har blitt mye dårligere enn før reformen.

Også dette har flere negative konsekvenser: Sykehjem har dårligere lege- og pleierdekning enn sykehus. Lege er bare tidvis til stede. Legetjeneste på sykehjem har lav prestisje, og legeskiftene er hyppige. Spesialister i geriatri hevder at de helbredelsesmuligheter som faktisk fantes på sykehus, i stor grad er borte på sykehjem. Dårligere sykehjemsbeboere betyr også tyngre arbeidsforhold for pleierpersonalet. Dette er den sannsynlige grunnen til at pleierne går ut av jobb tidligere enn før eller arbeider bare deltid. I tillegg er en høy prosent av pleierne ufaglærte. Begge forhold slår tilbake på beboerne. For stadig nye pleiere og lav kompetanse betyr også dårligere kjennskap til beboernes behov. Mange sykehjemsbeboere greier ikke å spise selv og sier heller ikke fra om dette og får derfor ikke nødvendig hjelp. Og om de får, er denne mer tidkrevende enn dagens bemanningsnorm tar høyde for. Enkelte sykehjem prøver å avhjelpe den alvorlige underernæringen ved endrede spisetider, og beboernes utilstrekkelig dekkete kontakt- og aktivitetsbehov ved tiltak som eldrepuben på Manglerud sykehjem for demente eller katta og kaninene på Økern sykehjem. Slikt gjør seg i mediene og er muligens bedre enn ingenting, men kan også virke som tilsløring av de egentlige manglene: underbemanning og lav kompetanse.

Myndighetenes «løsning» er ikke flere og bedre sykehjem, men en robust tro (nærmest uansett politisk farge) på at moderne velferdsteknologi gjør det mulig for eldre å bo lenger hjemme. Troen forsterkes nok av det faktum at en hjemmeboende eldre med noe hjemmehjelp koster ca. 1/4 av en sykehjemsplass. I tillegg vil mange eldre bo hjemme, foruten at myndighetene tar det for gitt at kommende generasjoners økte IT-kunnskap gjør det lettere for dem å benytte seg av velferdsteknologi. Det man ikke vil snakke om, er at også kommende generasjoner - fordi de lever lenger - vil få svekket syn, nedsatt hørsel, begrenset førlighet, redusert koordineringsevne, langsommere reaksjons- og oppfatningsevne, og demens. Alt sammen innskrenker muligheten til å klare seg alene med velferdsteknologi - om den er aldri så smart. I tillegg velger man å se bort fra at mange eldre er ensomme og hungrer etter nærhet med levende mennesker. En skype-kontakt er ikke helt det samme.

Så er det riktig at våre eldste og svakeste er prisgitt (i dobbelt forstand) et bærekraftsbegrep som selv i dagens rike Norge går mer på det økonomiske enn det etiske, hvilket innebærer at de eldste og svakeste faktisk brukes som salderingspost. Dette er blant temaene Aps store stab av valgkampstrateger kanskje burde vært innom som grunn til forslag om skatteøkning?

Bildetekst:
 - ALDERDOM: Svekket syn, nedsatt hørsel, begrenset førlighet og demens er blant flere ting som innskrenker muligheten til å klare seg alene med velferdsteknologi, skriver Bjørn Høvik.

 

  

 

 

  

Dagsavisen 

25-05-2016 

Bjørn Høvik 

Drømmeduppeditten 

I Dagsavisen den 23. mai presenterer forskningssjef Bjørn Grinde både i kronikk og omtale stor tro på det han kaller en «selvhjelps-app», som ifølge ham selv i betydelig grad vil kunne erstatte psykologer og psykiatere. 

Ved å bruke denne appen vil man ifølge Grinde kunne hente fram de rette stimulerende råd «for en brøkdel av hva terapeutene koster.» Det må høres forlokkende ut når vi trolig går dårligere økonomiske tider i møte, samtidig som antallet med psykiske lidelser er økende. 

Hvorfor bør helsemyndighetene likevel ha begge beina traust på bakken? De fleste av oss er nok mer kompliserte og mindre lik Pavlovs hund enn Grindes stimuliteorier synes å anta. Og den kanskje viktigste årsaken til psykiske lidelser i dag er ensomhet. Ensomhet på grunn av tap av kjære og mangel på kontakter fordi man ikke lenger er i jobb. Dette gjelder særlig eldre. For de yngre kan ensomheten forstås i mer overført betydning som manglende tiltro til egen funksjonsevne i skole, i jobb, i sosiale sammenhenger. 

I begge grupper er behovet for konkret nærhet ytterst viktig, det å kunne møte medfølelse, trøst, oppmuntring i blikk, ansiktsuttrykk, tonefall og kroppsholdning. Det kan en god terapeut gi, neppe en app. 

Den stadig større gruppa eldre med psykiske lidelser vil dessuten ha problemer med appen fordi de også kan ha svekket syn, hørsel, fingerførlighet og koordineringsevne.

  

 

Dagsavisen  7.05.15

 

Bjørn Høvik

Omsorg?

Min stabilitets- og trygghetssøkende slektning er nå på sin femte institusjon i regi av Oslos eldreomsorg.

 

Under tittelen «Snakk sant om eldreomsorgen» skrev pårørende Berit Nyman 5. mai et engasjerende innlegg om virkeligheten bak Oslo kommunes påstand om at alle som søker, får plass på sykehjem etter kort tid. Jeg kjenner igjen det meste. Vi hadde over lengre tid blitt jevnlig oppringt av vår eldre, nære slektning for å komme og hjelpe til med å finne «mistet» nøkkel (som lå i skuffen den alltid hadde ligget), bankkort (som lå i lommeboka) osv. I tillegg hadde hun to ganger i løpet av et år blitt ranet av folk hun slapp inn i leiligheten til tross for porttelefon og at hun var utstyrt med varselknapp. Vi hadde derfor fulgt vår slektning til fastlege og geriatrisk sakkyndige, og alle steder, samt av hjemmehjelpen, fått beskjed om at vår slektning var for dårlig til å klare seg hjemme.

Etter en lungebetennelse ble hun innlagt på sykehus, og på sykehuset ville de ha henne på sykehjem – en korttidsavdeling. Vi søkte da om fast plass også støttet av sykepleier på korttidsavdelingen. Bydelens bestillerenhet presterte da å spørre om vi ville vår slektning så vondt å ta henne ut fra hjemmet og refset sykepleieren som hadde støttet søknad om fast plass. På grunn av de to ranene ble min slektning likevel innvilget plass på korttidsavdeling, men etter hvert ble det mening i Bestillerenhetens advarsel. Det tok nemlig bare noen uker før hun ble flyttet til en annen korttidsavdeling. Så etter et par nye uker tilbake igjen før Bestillerenheten ga henne fast plass på en omsorgsavdeling. Men her var forventet en langt høyere funksjonsevne enn min slektning hadde.

Et nytt sykehusinnlegg avslørte dehydrering og sterkt vekttap til tross for at familien hadde fulgt henne opp gjennom hyppige besøk. Etter dette ble hun overført til et sykehjem i en annen bydel ettersom hennes egen bydel ifølge Bestillerenheten hadde solgt sine ledige plasser til andre bydeler. Vi håpet likevel ting endelig kunne roe seg for vår demente slektning.

Men nei. Sykehjemmet hun hadde havnet på, skulle gjøres om til korttidsinstitusjon, som åpenbart er den nye satsingen ettersom hjemsending etter korttidsopphold sikkert er billigere for kommunen enn å ha de eldre på faste plasser på et sykehjem. Så setter man heller sin lit til det nye mirakelbegrepet omsorgsteknologi – som for eksempel at de hjemmeboende skal bestille mat på nettet og få trøst og prat via Skype. Min stabilitets- og trygghetssøkende slektning er nå på sin femte institusjon i regi av Oslos eldreomsorg.

 

Sykehjemmenes underfinansiering merkes

 

Aftenposten 23.07.2013 04:00 23.07.2013 side 12 Seksjon: Oslodebatt Del: 

Forfatter: BJØRN HØVIK, GRETHE HØVIK

Vis avisside

Les også

 

Nylig hadde Silje Naustvik, leder i Norsk Sykepleierforbund, Oslo, og Torild Bjørlykke, leder for seniorsykepleierne i Oslo et debattinnlegg hvor de påpeker en negativ utvikling av sykehjemsdriften i Oslo.


Som pårørende med hyppige besøk på noen av byens sykehjem er det dessverre lett å støtte bekymringsmeldingene. For det første var det et strev å få plass til vår slektning på et sykehjem tross klare diagnoser fra fastlege og geriatrisk sakkyndige. Vår slektning ble deretter plassert i korttidsopphold på ulike steder og med en oppfølging basert på en bedre tilstand enn vedkommende var i. Først etter flere måneder ble fast plass innvilget. Men også her var antallet ansatte basert på at beboerne fungerte bedre enn de reelt sett gjorde. Situasjonen ble naturligvis ikke bedre da vår slektnings sykehjem, i likhet med flere andre sykehjem, ble pålagt fra påske og resten av året å spare beløp på over én million på grunn av en regnefeil i sykehjemsadministrasjonen. Resultatene av underfinansieringen kan derfor daglig oppleves ved at pasienter ikke får tilstrekkelig hjelp til å få i seg mat, nødvendig oppfølging ved uro, hjelp til turer ut når været tillater osv. I stedet er det tydelig at sykehjemsetaten mer eller mindre åpent baserer seg på at pårørende kan avlaste et presset personale.

© Aftenposten

  

 

Eldrebyråden sminker virkeligheten 

Osloby 11.09.2014 04:00 11.09.2014 side 36-37 Seksjon: Osloby Del: 1     

Vis avisside Vis avisside

Les også

Det har lenge vært et lurt triks for ansvarlige for offentlige tjenester å sminke innsparinger med nytale eller skepsisbremsende honnørord. Den siste i rekken av slike håpefulle illusjonister er eldrebyråd Aud Kvalbein (KrF).
Når flere bydeler i Oslo har villet spare ved å innskrenke praksisen med at hjemmetjenesten kjøper inn mat for eldre som ikke lenger kan gå ut og handle selv, sminker byråd Kvalbein det ifølge Aftenposten nylig med at «man ikke skal undervurdere eldres evne til å bestille mat på nett», «at netthandel gir mange muligheter og et enklere liv», og at hun «reagerer når mediene fremstiller alle eldre som skrøpelige og ute av stand til å lære nye ting», noe hun syns «er uverdig omtale av eldre mennesker». 

Jo da, alle vet at det nok finnes en og annen av de eldre som har vært så heldig å beholde tilstrekkelig helse til også å kunne være på nettet. Men tallet nettbrukere blant for eksempel 80-åringene, er beviselig beskjedent. Nå vil nok tallet øke noe når dagens 60-70-åringer blir eldre, men også mange av disse vil få nedsatt syn, dårligere koordineringsevne eller bli demente - alt sammen svært begrensende for nettbruk - og da hjelper det lite hvor lærenemme Aud Kvalbein måtte håpe at de er.

Ja, det er også vakkert å hevde at man ikke må ta fra eldre verdigheten. Men hvis verdighetsrespekten består i å la være å hjelpe dem som trenger det eller begrense hjelpen, blir verdighetsbegrepet snudd til en hindring. Særlig ille blir det hele når Aftenposten i tillegg kan opplyse at nettbasert matlevering til de eldre som kan klare slikt, blir bortimot dobbelt så dyrt for den eldre som mat innkjøpt av hjemmehjelpen. Sparing i eldreomsorgen fortoner seg ekstra brutal når innpakningen så tydelig forsøker å skjule det grelle innholdet.

Bjørn Høvik

Bildetekst:
 - Hvis verdighetsrespekten består i å la være å hjelpe dem som trenger det eller begrense hjelpen, blir verdighetsbegrepet snudd til en hindring, skriver Bjørn Høvik. Her eldrebyråd Aud Kvalbein

© Osloby

 

 

 

   

Dagsavisen

16-08-2016

 

Bjørn Høvik

Eldrepolitikkens unnaluring

En bedre eldrevelferd krever penger, mange penger.

 

Det har i sommer vært en rekke artikler i Dagsavisen og andre aviser med utgangspunkt i at sykehjemsplasser legges ned i Oslo. Temperamentet har vært høyt og representanter fra ulike hold i partispekteret har presentert diverse løsninger som de eneste rette. Løsningene har dessverre bare en ting felles: De er altfor billige og uttrykk for lite annet enn politiske puslerier, enten de kommer fra Frp eller venstresida.

Sykehjem er beregnet for den stadig større gruppa med lengelevende eldre. Blant disse øker prosenten demens, og de har gjerne en rekke andre svekkelser i tillegg, som nedsatt bevegelsesevne, dårlig syn og hørsel og redusert koordineringsevne. At behovet for sykehjem for disse virkelig er redusert, er oppsiktsvekkende.

Flere typer erstatning for sykehjem kjøres fram som forklaring: De eldre kan bo lenger hjemme ved hjelp av såkalt velferdsteknologi. De kan få opphold på helsehus (korttidsopphold med håp om hjemsendelse), eller de kan få bo i omsorgsbolig/omsorg+. Alle disse alternativene er billigere enn sykehjem. Den alvorlige mistanken som da oppstår, er at sparetanken trigger håpet om at den eldres funksjonsgrad er høyere enn den faktisk er. Skal man kunne gjøre seg nytte av velferdsduppedittene, kreves faktisk en viss oppegåenhet, syns- og hørselsevne for ikke å snakke om koordineringsevne – alt det eldre med sykehjemsbehov dessverre har for lite av. Også satsingen på helsehus og omsorgsbolig bunner i håp om at brukerne har en funksjonsevne som en kan mistenke sykehjemsetaten setter for høyt for å spare sykehjemsplasser. Det fins en del eksempler som bestyrker en slik mistanke.

Ja, sykehjem er dyrt, og de er i dag og har lenge vært alvorlig underbemannet. Det kan alle som har besøkt dem jevnlig se, enda de ansatte gjør mer enn en kan forlange. En bedre eldrevelferd krever penger, mange penger. Det må innrømmes av oss alle, uansett hvilke politiske partier vi støtter.

 

De svakeste som salderingspost

 
Den 19.8. kommenterer Dag Gaute Gaasemyr mitt innlegg den 16.8. Der uttrykte jeg engstelse for at satsingen på velferdsteknologi for eldre erstatter satsing på flere og bedre sykehjem. Det problemet går Gaasemyr lite inn på.

Ja, mange eldre vil ha nytte av velferdsteknologi, men det gjelder trolig først og fremst eldre som likevel ville ha kunnet bo hjemme eller på omsorgsbolig/omsorgsbolig+. Hvorfor? Bruk av velferdsteknologi krever et funksjonsnivå fysisk og mentalt som mange sykehjemsaktuelle ikke har. Dessuten er velferdsteknologien i hovedsak en erstatning for hjelp av mennesker, som altså er dyrere, men likevel ofte ønsket av de eldre. Mange er ensomme, og det de higer etter, er menneskelig nærkontakt. En eldre-skype er ikke helt det samme.

Egen erfaring avslører sykehjemsetatens sparelyst og knipske holdning til de dyreste tilbudene: Som 87-åring ble min nære slektning for fire år siden to ganger utsatt for ran i egen leilighet fordi hun ikke evnet å bruke varselsknapp (velferdsteknologi).

Hun var utredet for Alzheimers og anbefalt sykehjem av fastlege, kommunal hjemmehjelp og betalt hjemmehjelp. Likevel måtte hun innom tre runder på korttidsopphold før hun fikk plass på omsorgsbolig der det er forventa at beboerne i stor grad skal klare seg selv.

Det gjorde hun ikke, og først etter innleggelse på sykehus med diagnosen avmagret og dehydrert, fikk hun sykehjemsplass. Men heller ikke nå var plassen fast. Sykehjemmet skulle omgjøres til korttidsplasser. Dermed en femte flytting! Ifølge lederen på det siste stedet var slik rundgang ikke uvanlig.

I fjor ble 183 søknader om sykehjemsplass avslått i Oslo. En kan frykte at grunnene styres mer av sparehensyn enn søkernes behov. Samhandlingsreformen innebærer store bøter for bydelene om de ikke kan skaffe korttidsplasser for sykehusutskrevne.

En kan mer enn mistenke at de svakeste eldre blir salderingspost i denne kommunale klemma. Ingen trøst at det var like ille under forrige byråd.

© Dagsavisen

 

 

En framtidsretta eldreomsorg?

Skriv ut

Vis avisside Vis avisside

 I Dagsavisen den 21.3. hevder Inga Marte Thorkildsen at Oslo ikke har problemer med å skaffe sykehjemsplass, og at en framtidsretta eldreomsorg betyr å satse på Omsorg+ og velferdsteknologi, framfor sykehjem.

Men er det så lett å få sykehjemsplass i Oslo? I 2015 ble 183 søknader avslått. En eldre slektning som var diagnostisert med Alzheimers og anbefalt sykehjem av hjemmehjelp og fastlege måtte i alt innom tre korttidsopphold og en omsorgsbolig hun var for dårlig til å klare seg på, før hun endelig fikk sykehjemsplass, som hun måtte flytte fra da institusjonen skulle brukes til korttidsplasser.

Men dersom bestillerenhetene bevisst reduserer søkernes behov til billigere alternativer enn sykehjem, så kan nok behovet for sykehjemsplasser tilsynelatende være dekket. Og hvorfor kan en mer enn mistenke bestillerenhetene for en slik politikk? Før Samhandlingsreformen trådte i kraft, tilbrakte eldre, svært syke sin siste tid på sykehus. Nå opptar de isteden plasser på sykehjem (med langt dårligere legeoppfølging). Dobbelt så mange eldre dør nå på sykehjem som på sykehus. Samhandlingsreformen krever også at andre sykehusinnlagte skal overføres til korttidsopphold dersom de er for dårlige til å sendes hjem. Kan ikke bydelene skaffe korttidsplasser, får de bøter. Derfor har fire av Oslos sykehjem blitt omgjort til institusjoner for korttidsplasser uten at sykehjemsdekningen har økt tilsvarende.

Bor den eldre hjemme støttet av hjemmehjelpsbesøk og såkalt velferdsteknologi, koster dette anslagsvis 1/4 av en sykehjemsplass. Da blir det visst mindre viktig at mange eldre med sykehjemsbehov ikke er i stand til å dra nytte av velferdsteknologien. Også Omsorg+ er billigere enn sykehjem fordi beboerne må klare seg med mindre hjelp der enn på sykehjem.

Det dreier seg med andre ord først og fremst om penger og mindre om de eldres reelle behov. Litt overraskende at en SV-byråd synes å ha få problemer med å la de svakeste brukes som salderingspost.

© Dagsavisen

 

 

En eldrevennlig Oslo-kino?

Vis avisside Vis avisside

 

Filmen «Min pappa Toni Erdmann» harselerer herlig med en økonomistyrt, glatt og menneskefiendtlig floskelverden. Dessverre ga billettkjøpet til filmen og besøket i kinoen (Vika) eksempler på litt av det filmen angriper.

Undertegna er 75, men som flere tiårs bruker av PC og nett trodde jeg digitalt billettkjøp var problemløst. Det var det ikke. Siden det var noe tid siden forrige forsøk, prøvde jeg adressen «Oslo kino» på nettet. Filmtilbud kom nok opp, men å skaffe billetter der var ikke mulig.

Dem kunne jeg tross omstendelige navn først få hos oslokinematografer.no eller Oslo Nordisk film kino, men først etter at systemet hadde «hengt fra seg». Jeg fulgte så oppgitt prosedyre til betaling da jeg til min forskrekkelse så at mitt kinobesøk var lagt to dager fram i tid! Og jeg hadde ikke endret noen dato. Etter nye forsøk fra begynnelsen uten å røre noen dato, kom faktisk dagens opp, og kjøpet kunne fullføres. Jeg fikk billetten skrevet ut. Den kom også på smarttelefonen, men hva med dem som verken har skriver eller smarttelefon som kan ta imot og vise billetten?

Da kan man kjøpe på kinoen. Mja. Vika kino har, som de fleste andre, salgssteder for godterier m.m. , samt ett for salg av billetter. Dette var under mitt besøk ubetjent.

Jeg kom tidlig og ville sitte før filmsalen ble åpnet. Det var tre typer sitteplasser: Lenestoler med sete ca. 30 cm over gulvet - fjonge og fancy, men strevsomme å komme ned i og opp fra for eldre. Ikke stort bedre var de høye barkrakkene. Plasser i normal sittehøyde fantes på en benk langs veggen. Der var alt opptatt.

Trolig vegrer en del eldre seg for kinobesøk når så mye er avhengig av teknisk kunnen, årvåkenhet og fysisk tilstand. Men norske pensjonister er en kjøpekraftig gruppe. Det vet alle som har vært på pakketur utenom ferier. Så kanskje ville det være penger å tjene for Oslo-kinoen om den la mer vekt på gammeldags service og mindre på menneskefiendtlig innsparing?

© Dagsavisen